Kaptain, Maurits Clemens, Panos Markopoulos, Boris de Ruyter og Emilie Aarts (2010): “Persuasion in Ambient Intelligence” i Journal of Ambient Intelligence and Humanized Computing, 1(1), (43–56).
Kaptain, Markopoulos, de Ruyter og Aarts lager en omfattende modell for overtalelse, og diskuterer hvordan denne kan brukes innenfor begrepet Ambient Intelligence – kunstig intelligens som reagerer på menneskelig nærvær. Fig. 1 er en modell for ”ambient persuasion” eller ”omgivelsesovertalelse” (finn gjerne en bedre oversettelse). Modellen bygger på forskning på overtalelse som ikke inkluderer kunstig intelligens, men den er tilpasset til hva en maskinintelligens kan etterligne slik vi kjenner dem i dag, for å formulere en hypotese om hvordan intelligente omgivelser kan påvirke.
Fogg, B. J.
(2003): ”Overview of Captology: Defining Persuasion”, ”The Functional Triad: Computers in Persuasive Roles” og ”Computer as Persuasive Social
Actors” Uddrag fra Persuasive Technology: Using Computers to Change What We Think and Do. Boston: Morgan Kaufmann Publishers, kapitel 1, 2 og 5,
(15–23, og 89–120).
Fogg bruker begrepet ”captologi” om hvordan teknologi kan brukes til å overtale, og viser til at overtalelse i denne sammenhengen er planlagt og eroverlagt eller bevisst. Disse kapitlene handler om computere som overtalende aktører, og viser hvordan mennesker har en tendens til å antropomorfisere det meste. Videre deler Fogg overtalelse inn i to typer “persuasion” - “microsuasion” og “macrosuasion”. Microsuasion innebærer at teknologien legger til rette for bestemte måter å oppføre seg på, og er designet inn i grensesnittet mellom menneske og maskin, f. ex muligheten til å få positive tilbakemeldinger for å fullføre oppgaver, eller tjene nivå og achievements i spill. Macrosuasion er den overgripende retningen på overtalelsen. Han viser hvordan computeren kan brukes til å overtale brukere til handlinger som ad omveier fører mot det planlagte målet med overtalelsen. Fogg lister opp fem sosiale signal for overtalelse, se tabell 5.1. Han viser videre hvordan hvordan hardware og software kan legges til rette for å utnytte disse.
Bartlett, Jennifer, L. & Bartlett, George. (2012): ”Kaleidoscopes and Contradictions: The Legitimacy of Social Media for Public Relations”. I New Media and Public Relations, ed. Sandra Duhé: Peter Lang Publishing.
Bartlett og Bartlett forbinder sosiale media og sosial kapital, et begrep de har lånt fra Bourdieu. Sosiale medier forandrer hvordan vi finner informasjon (ex. Wikileaks), hvordan vi bruker den (se forandringer i moderne journalistikk) og utfordrer tradisjonelle media.
Etter en rask diskusjon om hva de mener med sosiale media og en liten historie, som starter online med blogging (s 14), går de til hvordan sosiale medier forandrer eierskaps- og produsentmodellene for medier. De går fra noen få eiere som kommuniserer med de mange, til det de kaller kaleidoskop-modellen, eller mange-til-mange. Forandringer de legger vekt på er mer effektiv kommunikasjon, bedre redskap for å støtte image og omdømme, og bedre kontroll over oppfatningene rundt corporate social responsibility, eller CSR. Dette er grunner til at det er en fordel for organisasjoner å bli engasjert på sosiale medier (s 16).
De mener også at økte deltakelse fra interessegrupper og medborgeres engasjement kan ha innflytelse på og gjøre organisasjoner til skamme. Stikkord i denne sammenhengen er demokrati, regjeringens rolle, forandringer og revolusjoner som f.ex. den arabiske våren. Sosiale medias rolle for å legge til rette for transparens er sentralt for PR-bruk, særlig når det gjelder å vise og strukturere CSR.
Forfatterne kategoriserer sosiale nettverk applikasjoner som kunnskapsdeling, innholdsdeling, blogging og sosialt nettverksarbeide. De fremhever særlig det potensielle publikummet for stratetisk kommunikasjon, som omgår de tradisjonelle mediene. Dette gjelder særlig for krisekommunikasjon. Ideelt promoterer sosiale media opplysning gjennom adgang til kunnskap.
Samtidig blir sosiale media beskyldt for å føre til de tradisjonelle medienes kollaps, og fallet i respekt for eksperter. Dette skjer gjennom at skillet mellom front/back stage (Goffman) oppheves, og folk flest lett får adgang til spesielalisert kunnskap, samtidig som filtrene de etablerte mediene representerte med profesjonelle kommunikatører forsvinner. Sociale media brukes ikke så mye til å faktisk finne og dele informasjon som til å bekrefte sitt eget selvbilde. Det er heller ikke alltis så skapende. 1% hypotesen: 1% skaper, 9 % redigerer, 90 % leser uten å delta. Vi ser særlig at aktivisme i sosiale media sjelden når utenfor seg selv, det er enkelt å trykke ”like2, men vanskelig å faktisk handle. Dermed, mener de, forblir den demokratiserende effekten av sosiale media en myte. En annen myte er imidlertid at det er nettet som gjør at de tradisjonelle mediene kollapser. Nedgangen i trykte medier særlig var startet flere tiår tidiger, og kom først og fremst av trusselen fra TV.
Konklusjonen på artikkelen er at der er få ting som tyder på at sosiale media har noen spesiell effekt på public relations. Det er først og fremst en kilde til informasjon for journalister, og en ny arena for agenda-setting.
Brody, Nicholas and Jorge Peña (2013):”Face Threatening Messages and Attraction in Social Networking Sites: Reconciling Strategic Self-Preservation with Negative Online Perceptions.”I Carolyn Cunningham (ed): Social Networking and Impression Management: Self-Preservation in the Digital Age. Lanham, Ma: Lexington Books.
Dette er en rapport fra en undersøkelse av meldinger på Facebook som truer ”ansikt” – Face Threatening Acts, FTAs. De forventer at fordi digitale medier fører til forandringer i hastigheten i kommunikasjon, og også forandrer det som ser ut til å være en dialog en-til-en til en massemediert situasjon hvor en sender meldinger til mange, så vil det finnes flere positive FTAs enn negative. (En positiv FTA er en som skader omdømme eller oppfatning, som kritikk, impliserte mangler eller å fremheve svakhet offentlig. En negativ FTA begrenser hva den andre kan gjøre i fremtiden, ved å lage en avtale, gi en ordre eller komme med et utsagn som krever en form for gjengjeldelse – f. Ex. Si ”jeg liker deg” og vente å høre noe lignende tilbake.) De har utviklet tre hypoteser og gjengit også ett forskningsspørsmål:
Hypotese (H) 1: Individer som poster om taboo tema vil sees på som mindre sosialt attractive.
H2: Sendere vil poste flere positive FTA meldinger enn negative.
H3: Positive FTA vil bli sett på som mindre overveide/ikke planlagte i forhod til negative FTA.
Forskningsspørsmål (RQ) 2ser på hvordan mottakerne vurderer sendernes intent.
En liste over FTA kategorier finnes på sidene 213-214.
H1 ble bekreftet, med god margin. H2 ble bekreftet, med hovedvekt på ekstremt følelsesladde meldinger, fulgt av skryt/selvgode meldinger. H3 ble bekreftet, med at positive FTA ble sett på som uhell, blundere, forårsaket av den noe underlige sammenstillingen av det private og det offentlige som Facebook og andre SNS’er er. RQ2 viser at meldinger som ikke hadde noe med saken å gjøre sees på som mindre planlagte enn alle andre FT typer, mens påminnelser var de mest planlagte. Overfølsomme og taboo meldinger var også relativt tilfeldige, mens ordrer og forespørsler er planlagte/intentionelle.
Vi ser at det som er har mest innflytelse på hvordan andre ser på en som skriver på en SNS er om meldingene tar for seg tabuer som sex, politikk og religion. Dette fører til at oppfatningen av attraktivitet synker dramatisk. Dette selv om disse meldingene var sjeldne. De hadde med andre ord kraftig innflytelse på hvordan vi oppfatter andre i sosiale media.
Den generelle hypotesen om at selve mediet ville føre til flere positive enn sosiale FTAer ble bekreftet, og de mener at dette kommer av manglende samtidig tilstedeværelse (copresence). At meldinger som kom i feil sammenheng ikke hadde spesielt stor innflytelse kommer av at de fleste har ganske mange, men forskjellige venner på f. Ex. Facebook, og det dermed enkelt skjer at noen kommer med en melding utenfor sammenhengen.
Den samlende konklusjonen er at selv om vi bruker nye media for å kommunisere, så reagerer og handler vi i forhold til gamle oppfatninger om hva som er høflig og hva som er en blunder.